www.davidhegg.org

261. Trent til

Etter å ha skrevet den forrige teksten, har jeg hatt en tydelig forståelse av at kvinna, som “påvirket” meg i 1965, har “påvirket” meg til å huske det jeg skrev der. Teksten “260. To muligheter”. Hva dette er; er ikke det samme som å huske på en vanlig måte. Kvinna har “påvirket” meg til å huske noe av hva “forbryterne” har gjort mot meg.

Det jeg har forstått etter 10. juni, 2020, da jeg skrev den teksten; er at hun har “påvirket” meg på denne måten: Jeg skal være ute på avisruta mi, om jeg ikke har det arbeidet, skal jeg gå en tur, for jeg skal være i bevegelse. Først husker jeg noe om hva den teksten er om. Hun har sagt noe om det. Den første gangen; tenker jeg bare på hva det er. Det var noe om å være hensynsløs og grusom mot barn og eldre, kvinner og alle mennesker. Det var mer, men dette er det jeg husker om det nå.

Omtrent to timer etter det (jeg arbeidet, så jeg hadde forskjellige ting å gjøre,) tenkte jeg at jeg skulle skrive ned dette. Og da jeg hadde tatt frem papir og penn, og begynt å skrive; kom disse ordene i den teksten, ut av hodet mitt.

I tiden etter det, har jeg husket det som, at kvinna i 1965 “påvirket” meg til å gjøre dette på den måten. Teksten jeg skrev ned; var skjult inni det første jeg husket, omtrent to timer tidligere. Kvinna har “påvirket” meg til å skrive ned disse ordene, som var skjult inni noen andre ord, på denne måten.

Når jeg har forstått dette, forstår jeg også at kvinna i 1965 har trent meg til å bli i stand til å gjøre dette, med hvordan hun har laget “påvirkninger” i meg, som har trent meg til å klare å gjøre dette. Derfor er det “påvirkningene” av denne kvinna, som har virket i meg, så jeg har husket sånne ting. Det er det samme med teksten før den forrige teksten også “259. Personen som”.

Da vi snakket i begynnelsen i 1965, snakket kvinna om at det ville være andre muligheter, når jeg begynte å gjøre dette, og jeg måtte bli flink til å bruke disse mulighetene.

Navnet til denne kvinna er |N\o|r/a| \A|n/d|r\e|s/e|n\. Om “forbryterne” fremdeles har navnet, kan de ikke søke etter dette. Foreldrene mine og jeg bodde i en hytte i hagen hennes de første fem årene av mitt liv. Jeg var veldig glad i henne. Jeg så vanligvis etter henne da jeg tenkte, at hun skulle komme hjem, og jeg løp bort til henne når jeg så henne. Da vi flyttet til et annet sted i 1960, gråt jeg veldig mye sammenhengende hele tiden, mens vi flyttet derfra.

16. juni, 2020, David H. Hegg