www.davidhegg.org

249. Hunden

I teksten “247. Menneskehetens fiende” 14. mai 2019; skrev jeg at jeg hadde skrevet disse korte tekstene lenge nok. Nå har jeg tenkt på at jeg kan skrive noen korte tekster av og til; ikke så ofte som tidligere, og kanskje om forskjellige ting å tenke på.

Noe jeg har tenkt på etter den forrige teksten, “248. Sju måneder senere”; er lite grann om hva jeg husker om hva kvinna som “påvirket” meg i 1965, har sagt om det. Før hun begynte, fortalte hun meg om hva hun hadde tenkt å gjøre. Og hun sa at hunden skulle få en viktig rolle.

En sånn rolle som hunden fikk inni meg, er noe det er mulig å “påvirke” til. Det blir som en selvstendig funksjon, som virker etter sin egen hensikt, uavhengig av den personen denne funksjonen er “påvirket” til å virke inni. Kvinna har gitt hunden forskjellige egenskaper.

Det jeg har husket om hunden; er at hunden skal gjemme seg inni meg, så forbryterne ikke finner den. Hunden forstår hva folk sier. Derfor har hunden hørt hva forbryterne har sagt, da de “påvirket” meg. Hunden forstår alt sammen perfekt; både hva kvinna i 1965 har gjort, og hva forbryterne forøker å gjøre i 1975. Hunden kan ikke snakke. Men hunden er veldig flink til å få meg til å forstå hva den ønsker å få meg til å forstå, så jeg alltid har måttet forstå hva hunden prøver å få meg til å forstå.

Jeg har også husket hva kvinna i 1965, sa da hun “påvirket” meg; at feil forbryterne ønsker at jeg skal gjøre, når jeg deler ut aviser, er feil jeg lager selv. Forbryterne bare igangsetter en sånn funksjon i meg. Det er noe lignende til hunden. Kvinna forutså at forbryterne ville “påvirke” meg til å arbeide som avisbud.

Før kvinna begynte å “påvirke” meg, forutså hun også når og hvor forbryterne ville ta meg. Hun “påvirket” meg til å bli elektriker, på den måten jeg ble det; jeg hadde først et år med mekanisk utdannelse, før et år med utdannelse som elektriker. Etter det hadde jeg omtrent tre års læretid, det siste halve året skulle jeg noen ganger arbeide alene, og en elektriker skulle se etter meg av og til. Hun sa at kanskje forbryterne hadde den samme planen for meg, fordi da kunne de få meg inn på det kontoret, der de fikk meg inn i 1975. Hun forutså sted, dato og klokkeslett. Hun sa at forbryterne ville ta meg så fort som mulig for dem. Forbryterne tok meg tidlig i det siste halvåret av læretiden min.

9. februar, 2020, David H. Hegg