www.davidhegg.org

217. Sjelens dyp

I dag har jeg begynt å få noe opp i tankene mine. I noen uker nå, har jeg husket at hun vi bodde hos de fem første årene av livet mitt, fra 1955 til 1960, snakket både om Knut Hamsun og Jack London. Dette var at faren min og jeg besøkte henne en gang rett før hun døde, noen år etter at vi flyttet, jeg var fortsatt barn. Hun hadde bedt oss om å komme. Hun hadde bedt en annen person om å snakke med oss om det. Hun snakket også om andre forfattere. I dag kom det frem noe i meg, om noe hun snakket om i forbindelse med Jack London.

Hun snakket om Jack London, 1876 ‐ 1916, i forbindelse med at hun snakket om, at det hadde hendt noe med Knut Hamsun. Vi hadde også blant annet, fått 10 bøker av Jack London av henne, mens vi bodde der. Det er noe med ham også, sa hun. Hun sa noe om at noen mente, at det kanskje var noen, som hadde “påvirket” ham (hun brukte det riktige ordet som jeg ikke skriver). I så fall, er det noen som holder på med noe sånt der borte. Og holder de på med det der; så gjør de det her også, og mange andre steder. De landene som nå bare holder på med å lage forferdelige våpen, gjør noe ingen tidligere hadde trodd at de ville komme til å gjøre. Tyskland før nazismen, var også et land som ingen hadde trodd, at ville komme til å gjøre det de gjorde under 2. verdenskrig. Dette er det nå bare noen få som tenker på i hele verden. Men vi finner ikke ut hva det er, og vi får ingen til å høre på oss, og det tror vi er fordi det er gjort noe med dem alle sammen. Meg, har de ikke gjort noe med, og det kan være fordi at de ikke vil, at jeg skal få muligheten til å finne ut noe. Men, holder noen på sånn, da er det ikke umulig, at de en gang vil prøve å gjøre noe sånt med deg også. Og da skal du få vite noe av meg, som bare du og faren din og jeg vet.

Hvis du en gang forstår at noen vil gjøre noe sånt mot deg, da må du med en gang det begynner, si inni deg selv at dette skal de ikke få til. Og så må du legge til, at de skal oppnå det motsatte av det de vil få til. For da vil det virke, helt fra da de begynner å gjøre noe. Og så må du prøve å få til noe inni deg selv, mens de holder på med det. Sånn at du en gang får noen andre, som du helt sikkert kan stole på, til å finne ut mer om dem som gjorde det mot deg. Da er det England og USA som er de landene, der det er lettest for deg å nå frem. Da kan det være, at noen der vil høre på deg. For hvis du vet noe; så vil de bry seg om det. Det kan være; at det er noen, som prøver å lure dem. Og dem som det er, er da noen, som lurer alle sammen i verden, som holder på med sånne våpen. Og det kan være fordi de vil at de en gang skal brukes på en måte ingen i dag forstår.

Da kommer dette til å være noe, som er så sterkt inni deg, at du den gangen kommer til å få det frem, som noe sterkt innenifra i deg. Og så må du ha inni deg; at de, som gjør noe sånt, det er djevlene, og ikke de gode, men de onde, og de onde liker ikke du. Du må aldri la de onde få makten over deg, og bestemme over deg hva du skal gjøre. Kanskje de sier at de er Gud, men det er de slettest ikke.

Nå har jeg fått gjort dette her imot deg, og det har jeg tenkt på hele tiden, etter at dere flyttet, at jeg måtte få gjort. For deg kan det hende at noen sånne vil bry seg om en dag. Du og jeg hadde en gang mye kontakt med hverandre vi, og det kommer til å fortsette å være noe sterkt inni deg, så lenge du lever. Fra nå av kommer jeg kanskje bare til å være en av stjernene på himmelen for deg, men det kommer hele tiden til å være en sterk stjerne for deg. For jeg vet noe om deg, som kanskje bare jeg forstår hva er.

Dette varte bare en kort stund. Hun sa at faren min måtte gjøre det samme, om noen prøvde å gjøre det med ham, og han skulle fortelle kona si om det også. Etterpå snakket vi videre om forskjellige andre ting.

Før jeg skrev dette i dag, hadde jeg rett før pusset vinduene, og hengt opp en adventsstjerne med lys i vinduet mitt. Nå henger adventsstjerna der og lyser imot mørket utenfor vinduet, med et speilbilde av seg i det blankpussede vinduet. Og når jeg skriver om det, så føler jeg at jeg vil gråte.

Dette bare kom frem på denne måten i meg i dag. Det er noe som på en måt, er langt borte, og som er vanskelig å få tydelig frem i tankene. Tankene mine har i flere år kretset rundt ett eller annet sånt, at det er noe sånt på en eller annen måte. At denne personen betyr noe viktig for meg, på grunn av at jeg hadde kontakt med henne de fem første årene jeg levde. Hun ville bruke livet sitt til å arbeide imot krig.

En tekst som denne; er vanskelig å få ut av hodet sitt den første gangen man skriver den. Det er vanskelig å få ordene ut av hodet sitt. Det er sånn dette har blitt, når jeg har prøvd å skrive om det.

2. desember 2018, David H. Hegg