www.davidhegg.org

197. Et mønster

Nå har jeg begynt å tenke; at den innledende delen av den situasjonen, der jeg ble påvirket i 1975, fulgte en systematisk fremgangsmåte. Det var en serie av trinn, som fulgte en typisk tenkemåte.

Da personen først kom og spurte meg om å bli med ham, spurte han meg om å komme og se på noe med den elektriske installasjonen. Men han fortalte meg ikke om hva det var, han bare sa at det var noe, men sa ikke hva det var. Han appellerte til min snillhet, og brukte at jeg hadde en væremåte der jeg hjalp andre, som spurte meg om hjelp. Han forstod også at jeg hadde en imøtekommende måte å være på, som han brukte på en nøye uttenkt måte. Allerede fra det første trinnet, var det hele noe vagt. Jeg gikk sammen med ham, bare fordi jeg ønsket å være snill mot ham; og det var hvordan han ønsket, at dette første trinnet skulle være.

Da vi nådde frem til korridoren utenfor en dør, nær til der jeg arbeidet med noe elektrikerarbeid, stod tre personer der. De bare stod der; de gjorde ikke noe. Da jeg spurte dem om hva problemet var, oppførte de seg først som om de ikke forstod hva jeg snakket om. Dette var nøye uttenkt. Personen som hadde spurt meg om å komme med ham, reagerte med et smil, og en tydelig avmålt overraskelse; og sa, ja, hva er problemet. En mørkhåret person som stod nærmest til meg av de tre, smilte og svarte, å, det var ikke noe vanskelig, vi klarte å få det i orden selv. Det var ikke noe, sa han, og smilte.

Den mørkhårede personen forandret tema. Han begynte å si at de bare ønsket å snakke litt med meg. Det var forskjellig småprat; de bare var der fordi de ønsket å snakke med meg, det var juletid, de hadde ikke noe spesielt å gjøre, osv. Jeg deltok i denne samtalen, det var den mørkhårede og jeg som snakket.

Den mørkhårede sa at personen inne på kontoret ønsket å snakke med meg, og spurte meg om jeg ønsket å snakke med ham. Jeg forstod ikke noe, og ønsket bare å være hyggelig. Jeg svarte ja, og tenkte at jeg skulle finne ut hva den personen ønsket å snakke om.

En av de fire personene åpnet døra, og spurte personen på kontoret om han kunne snakke med meg. Han svarte ja, og jeg gikk inn på kontoret.

Inne på kontoret var det noe småprat. Personen spurte meg om han kunne by meg på noe å drikke, jeg svarte ja, og han gav meg et lite glass med brus. Han drakk ikke noe selv. Han spurte meg om oppveksten min, både mine første fem år, og årene etter det.

Jeg gjenkjenner mønsteret i disse første trinnene, i forskjellige situasjoner, som har hendt etterpå. Det er ikke det samme, men det er en serie men trinn på en lignende måte. Igjen og igjen har jeg blitt dratt inn i situasjoner, som forandrer situasjonen min igjen og igjen. Noen ganger er det andre mennesker som først snakker til meg. Andre ganger snakker jeg først til andre. Det ser ut for meg, som om forbryterne har påvirket mange mennesker omkring meg, etter 1975. Et lignende mønster av forskjellige trinn har gjentatt seg.

Nå tenker jeg at påvirkningene av meg, mye har blitt bygd på denne første delen. Å forstå det, får meg til å oppleve at jeg har stanset alle påvirkningene mot meg, ved å forstå hvordan det hele begynte, og ved å forstå hva det var bygd på. Det er som om min snillhet mer og mer skulle ha ødelagt og forandret min situasjon igjen og igjen, mer og mer. Ingenting endte som det begynte. Ingenting ble det, som det så ut til å bli i begynnelsen.

I denne første delen i 1975, gjorde jeg ikke alle de tingene de hadde tenkt at jeg ville gjøre. Jeg satte meg ikke ned i stolen. Og alt av dette har ikke endt som forbryterne hadde tenkt.

Dette er en plan av forbryterne, som disse forskjellige menneskene og jeg ikke har forstått. Vi alle må forstå hva disse forbryternes har gjort med våre situasjonr. Enten direkte, eller indirekte, er alle mennesker berørt av hva forbryterne har gjort, og vi alle kan begynne å finne ut om det.

Mennesker som er påvirket til å ha roller i forbryternes planer, kan begynne å forstå og finne ut om det. Sånne planer er noe de ikke har forstått. Når vi vet noe, da er det mulig for oss å gjøre noe med det vi vet.

Dette er en forkortet fremstilling. Det er også mine første tanker om dette. Dette er noe jeg akkurat nå har begynt å forstå. Jeg hadde også en tydelig opplevelse av hindring imot å skrive om dette. Men da jeg begynte å skrive, var det lett å skrive det ene ordet etter det andre.

10. desember, 2017, David H. Hegg