www.davidhegg.org

186. Den virkelige meg selv

Etter den forrige teksten “185. Det er ikke lett” 29. oktober, har jeg fått en opplevelse av at jeg nå har kontakt med den personen jeg opprinnelig var, tidlig på syttitallet. Nå er det som om jeg hele tiden har vært den personen; men jeg har ikke hatt kontakt med den. I dag, føler jeg det som om, at dette er den personen, som jeg alltid har vært; hele tiden, i alle disse årene. Jeg føler det som om jeg aldri har vært noen annen.

Etter påvirkningene mot meg i 1975, er det som om jeg ikke har visst om den personen jeg virkelig er mer, selv om jeg hele tiden har vært den personen. Jeg tenker at dette er hvordan påvirkningene har lurt den personen jeg virkelig er. Påvirkningene har påvirket meg på en måte, som har fått dette til å bli sånn. Personen som påvirket meg, fikk den typen kontroll over meg.

Hva er dette? Akkurat nå, har jeg ikke tenkt mer på det, enn det jeg har skrevet ovenfor. Dette er nye tanker for meg i dag. Først, ønsket jeg ikke å skrive om dette, fordi det var uferdige tanker. Allikevel, etter å ha tenkt på det i noen timer, tenkte jeg at jeg kan skrive litt om disse uferdige tankene.

Det er noe med dette. Det handler om den personen jeg virkelig er. Og det handler om hva påvirkningene gjorde med meg. Påvirkningene tok ikke vekk den personene jeg virkelig er. Jeg tenker at påvirkningene påvirket meg til å oppleve, at jeg var påvirkningene. Og påvirkningene påvirket meg til å oppleve at den personen, som jeg virkelig er, hadde forsvunnet for meg i mitt sinn. Mitt sinn hadde blitt fylt opp med påvirkningene, som hadde begynt å kontrollere hvordan mitt sinn fungerte. Påvirkningene var noe som skjulte seg, på en måte som om det var bakenfor mitt sinn, så jeg ikke kunne forstå at det var noe der.

Det er som om påvirkningene hadde fått en slags kontroll over hvordan mitt sinn fungerte. På grunn av det; er det som om påvirkningene kunne skjule den personen jeg virkelig er. Det er som om påvirkningene kontrollerte hva jeg skulle huske, tenke, føle, oppleve og gjøre, osv. Det er som om påvirkningene hadde tatt over den rollen i meg, som den virkelige meg selv tidligere hadde.

Jeg tenker at dette har virket på en måte, som var, at mitt virkelige meg selv ikke skulle bli i stand til å begynne å forstå, om hva som hadde hendt med meg. Det kan være på en måte, som at mitt virkelige meg selv hadde sovnet, og på grunn av det hadde blitt inaktivt. At jeg har funnet ut om dette; er som om mitt virkelige meg selv har blitt aktivt og opptatt med hva dette er. Det er som om det er, at den virkelige meg selv har funnet ut om hva som har hendet med meg. Jo mer jeg forstår om dette, jo mer får den virkelige meg selv kontroll over meg selv igjen.

Når jeg tenker på disse tingene, spør jeg meg selv; om meg selv er påvirket til å forandre seg, eller om meg selv er påvirket til å være inaktiv? Det første svaret i mitt sinn er; at det er begge deler. Men det svaret er bare at jeg har begynt å tenke på hva dette kan være. Hvordan utviklingen av påvirkningene har vært gradvis, trinn for trinn, og har lirket seg frem; viser at dette har vært en trinnvis påvirkning. Akkurat nå, synes det for meg som om meg selv både har blitt inaktiv og forandret. Dette er innledende tanker, som ikke har nådd frem til en endelig konklusjon.

Påvirkningene hadde skapt sin egen rolle i meg; det er ikke tvil om det. Det synes for meg som om, at disse påvirkningene har vært etablert på et nøytralt sted i meg, og at de har kontrollert meg derfra, at de har kontrollert alle deler av mitt sinn. Dette kan på en måte være, at påvirkningene hadde gjort den virkelige meg selv inaktiv, og aktivert en annen, forandret og kunstig meg selv.

Påvirkningene selv, hadde etablert sin egen rolle. Nå ser det ut for meg som om, at dette er, at den virkelige meg selv hadde begynt å finne ut om disse påvirkningenes rolle, og at jeg på grunn av det, har blitt i stand til å finne ut om det, og gjort påvirkningene inaktive. Så nå, er påvirkningene inaktive i meg, og den virkelige meg selv har blitt aktiv. Akkurat nå, synes det riktig for meg.

Denne teksten er noen umiddelbare tanker om dette, som jeg akkurat nå har tenkt. Teksten er uferdige tanker.

3. november, 2017, David H. Hegg