www.davidhegg.org

Tekster 4 · 2017 · 2

126. Tro aldri på dem

Etter den forrige teksten “125. En lydløs avslutning” i går, har en tanke stått stille i mitt sinn. Hele tiden, inntil jeg nå skriver den ned. Det er som om jeg har det fra hva forbryterne snakket om, i det rommet der jeg hadde blitt påvirket.

Tro aldri på forbryterne; uansett hvordan, hva, når, hvor og hvem. Å svike er deres sterkeste natur, og vil alltid fortsette å være det; det spiller ingen roll hvordan, hva, når, hvor og hvem.

Om du tror på dem, da kan de på grunn av det, lure deg og svike deg. De bruker din tillit til dem, til å bli i stand til å lure deg og svike deg. Om du begynner å stole på dem, da begynner de øyeblikkelig å lure deg og svike deg, fra det første sekundet du har begynt å stole på dem.

Din tillit og tiltro til dem, er noe som de har, som de kan bruke. Om du gir dem din tillit og tiltro, da har du gitt dem noe, som de begynner å bruke. Om du gir dem din tillit; da gir de deg sitt svik tilbake til deg. Bare veldig lite tillit fra deg, er noe de øyeblikkelig vil forstå, og begynne å bruke som noe de har fått til å bruke.

Om forbryterne forstår at de vet mer om noe enn deg; da vil de forstå hvordan de kan lure deg.

Det morsomste de vet om å gjøre, er å lure andre. Stol aldri på dem!

13. mars, 2017, David H. Hegg

127. En måte

Nå har jeg hatt en annen tanke i mitt sinn. Det er et sterkt minne, fra rommet der jeg ble påvirket. Jeg lå og hørte på hva de andre personene snakket om, mens jeg tenkte.

Den tanken var: “Jeg må finne en måte å gjøre noe på. Jeg må finne en måte å få andre til å forstå hva de gjør. De må ikke finne ut om det. Disse er flere enn dem her i dette rommet. De andre i samfunnet vet ikke om dem.”

Jeg husker også at personen som satt bak skrivebordet i begynnelsen, sa: “Dette var min idé, ikke din. Vi skulle ikke ha gjort for mye. Men det var bra at vi fikk gjort dette. Nå vil han aldri bety det han hadde begynt å bety. Det siste var for mye. Kriger av sånne dimensjoner er for mye for en person som det. Nå ligger han der og sover, bare. Han vil bare bli fullstendig ødelagt. Vi må bare følge med på hva som hender med ham fremover.”

Jeg tenker også at jeg kan ha påvirket meg selv til å begynne å sove. Jeg husker at jeg tenkte: ”De snakker om kriger. De holder på med noe forferdelig. Nå har jeg hørt hva de har sagt. Nå må jeg klare å sovne. Så de ikke finner ut at jeg har hørt hva de har sagt. (Jeg sa til meg selv,) nå du må sove.”

Denne situasjonen er noe jeg husker som noe uklart, som er veldig utydelig. Det har hendt, men min hukommelse om det er nærmest ingenting. Det er som et bilde, som har forsvunnet fra fotopapiret, som det er nesten umulig å se, hva som er igjen av.

14. mars, 2017, David H. Hegg

128. Ferdiggjøringen

I teksten “122. En jævel” 8. mars, skrev jeg om hva jeg tenkte om personen som påvirket meg i 1975: “Du vil ha krig over hele verden. Du er en jævel. Du skal til helvete. Du skal aldri få til det du vil. Jeg sier ikke noe til deg.” Etterpå har jeg hatt noen tanker om at alt mulig ble svart i mitt sinn, da jeg tenkte det. Jeg har tenkt på hva det kunne være, som fikk meg til å tenke det. I dag kom det noen tanker om det. Disse tankene er nærmere en opplevelse av hva det svarte kunne være, enn en normal hukommelse.

Disse tankene er at personen sa: “Da vil Gud, at alt i verden skal ødelegges. Fordi da har Gud blitt så grusom, på grunn av hva noen du da vet hvem var, gjør. Dette skal bli din siste store bragd å klare å få til. På den tiden, er det noen i verden som vil tro på deg, og da får du dem med deg. Og da skal atomvåpen bli det endelige svaret du får fra din Gud, om at er våpenet du skal få tak i og begynne å bruke. Og nå skal jeg ha ditt svar, som skal bli ja, til Guds gode råd til deg og dine medspillere.”

Før dette, har jeg tenkt på at personen, som påvirket meg, begynte å snakke om at nå hadde påvirkningen stoppet, og det var umulig å fortsette. Han sa også at han ikke hadde avsluttet, og at det var feil. Avslutningene skulle ha bestemt hva det hele skulle bli. Da tenkte jeg at, da lager jeg avslutningen selv, det skal bli, at dette skal bli oppklart. Personen sa også at “nå får jeg vel sparken”.

Jeg husker også at de snakket om, at de skulle følge nøye med på hva jeg gjorde. Jeg tenkte da, at jeg måtte gå rett hjem etter arbeidet den dagen. Jeg kunne ikke la dem få vite at jeg vet hva de gjør. Jeg tenker også at de snakket om, at de skulle finne ut om min kone visste noe, derfor kunne jeg ikke si noe til henne heller.

Den situasjonen der jeg lå der og hørte på dem, er ikke at jeg var våken på en normal måte. Jeg tenker at jeg var halvveis våken og halvveis påvirket, eller i en spesiell påvirket tilstand. Jeg har også tenkt på at jeg våknet opp fordi stoffene hadde begynt å miste litt virkning. Jeg tenker at personen hadde påvirket meg i forholdsvis lang tid. Han hadde gjort mange forskjellige påvirkninger.

Jeg husker også at personen, som satt bak skrivebordet i begynnelsen, sa at til slutt skulle de få sin endelige store seier.

Jeg tenker også at forbryterne nå har påvirket til en religionskrig i verden. Dette er bare lureri. Det er ikke grunnlag for en sånn krig. Forbryterne har bare påvirket til at det skal bli sånn. Sannheten er at vi må finne ut om disse forbryterne, de kan ha holdt på med å gjøre disse tingene i veldig lang tid; mer enn hundre år, er sannsynlig.

17. mars, 2017, David H. Hegg

129. Til bestemte tider

Etter den forrige teksten “128. Ferdiggjøringen” 17. mars, fikk jeg enda et minne ut av det svarte, som jeg skrev om i den teksten.

Det er: “Nå er vi kommet til 2016. Da ligger du i en bunker ute i verden. Du forstår at du og de du er sammen med ikke kan vinne, og begynner å tenke på at det er bedre å dø enn å bli tatt til fange. Da kommer denne mektige beskjeden til deg. Du skal ville dø i et siste stort slag, og du skal få de andre omkring deg til å ville gjøre det samme.”

Jeg skriver dette fordi det får meg til å få en tydelig forståelse, av at disse påvirkningene har blitt fastsatt til å begynne å virke til bestemte tider. Nå har jeg en tydelig forståelse om at noen av påvirkningene etter 1975, har blitt fastsatt til å begynne å virke til bestemte tider.

Noen påvirkninger har kanskje ikke blitt fastsatt til bestemte tider. Men nå er jeg temmelig sikker på at noen påvirkninger har blitt fastsatt til å virke til bestemte tider.

Selv om disse påvirkningene har blitt fastsatt til å virke til bestemte tider, har det vært mulig for meg å forstå at jeg ikke skal gjøre disse tingene. Når jeg har forstått at jeg ikke skal gjøre disse tingene, da har det vært mulig å ikke gjøre disse tingene. Jeg har forstått at forbryterne lurer meg.

Jeg har også noen tanker om at det er parallelle påvirkninger, to kanskje. Disse to parallelle påvirkningene er ment å være to alternativer, eller de kan virke sammen. Kanskje disse to parallelle påvirkningene, kan være både to alternativer og virke sammen, samtidig. Dette er ikke fullstendig forstått og tydelig for meg. Det ser også ut som, at det kan være påvirkninger, som er ment å være forhåndsbestemte alternativer.

Når du forstår at noe er en påvirkning, og du forstår at det er noe feil; da er det mulig å ikke gjøre det påvirkningen er. En påvirkning prøver å lure deg på forskjellige måter.

18. mars, 2017, David H. Hegg

130. Den eksakte hensikten

Jeg har lurt på hva alle disse forskjellige påvirkningene mot meg til slutt skulle ha blitt. Jeg har tenkt på at jeg ikke kan forstå nøyaktig hva det presise målet er. Nå forstår jeg at det presise målet aldri ble gjort. Personen som påvirket meg i 1975, gjorde ikke ferdig påvirkningen mot meg. Derfor, vet jeg ikke nøyaktig hva den endelige og viktigste påvirkningen over meg skulle ha vært. Hva det var; var noe han ikke gjorde, fordi han tenkte at jeg hadde sovnet. Jeg tenker at det var fordi, det var det eneste han visste om, at det kunne være, som hadde hendt med meg.

Jeg tenker på at alle de forskjellige påvirkningene mot meg, skulle ha hatt en presis og nøyaktig hensikt. Men hva det var; var noe som aldri ble gjort. Så når jeg ikke forstår hva det er, er det fordi det ikke ble gjort. Jeg tenker det skulle ha vært definert et mål, med alle påvirkningene mot meg, som om jeg gradvis skulle ha nærmet meg blinken i skyteskiva. Før jeg hadde nådd frem til det målet, kunne det kanskje være at jeg kunne ha beveget meg i sikksakk, spunnet rundt, gått frem og tilbake, osv. Dette er hvordan jeg tenker at det kan være, at det var ment å bli. Men jeg vet ikke hva det skulle ha vært.

Det er umulig for meg å finne ut mer, om hva forbryterne har gjort mot meg. Det de har gjort mot meg, er å lure meg.

Forbryterne har ikke informert meg om hva de gjør; derfor vet ikke jeg det. Jeg vet bare noen få ting.

For meg, forklarer vitenen om hva forbryterne gjør, hva det er som foregår i verden i dag. Jeg tenker at andre også kan få den samme forståelsen; at vitenen om hva forbryterne gjør, forklarer hva som foregår i verden i dag.

Da jeg lå og hørte på hva forbryterne snakket om, når de trodde jeg sov i 1975, tenkte jeg: “De snakker om kriger. De lager kriger. Dette er noe ingen vet om. De gjør noe forferdelig.” Dette er noe viktig.

Jeg fikk et tydelig inntrykk av at disse krigene var noe viktig for dem. De påvirker alle andre til å kjempe mot hverandre, for å vinne deres egen krig på den måten. Deres egen situasjon er at de slapper av, og sitter og ser på hvordan de har fått alle til å kjempe mot hverandre.

Jeg tenker at de angriper menneskehetens utvikling av kunnskap og forståelse. Den kunnskapen jeg tenker på, er kunnskapen som har å gjøre med menneskene og våre samfunn. Utviklingen av kunnskapen på dette området, utviklet seg samtidig med utviklingen av kunnskapene på alle andre områder. Det var en situasjon fra 1900, som begynte før den tiden, som; som et hele, utviklet vår kunnskap på alle områder. Dette er at forbryterne angriper menneskeheten. Det er at de ønsker å ha makten over menneskeheten.

Det er mulig å forstå; at hvordan forbryterne ønsker å ha makten over menneskeheten, det er ikke noe annet enn en veldig alvorlig forbrytelse. Det er mulig å forstå at alt de gjør er feil; hver enkelt ting av det, og det hele av det.

Forbryterne lager kriger der alle de stridende partene er deres fiender. Forbryterne er alle partenes skjulte fiende. Forbryterne har utviklet en metode der de påvirker oss alle, til å lage alle slags konflikter, fordi de ønsker å vinne mot oss alle.

Jeg tenker forbryterne ikke bryr seg om meg, og ikke tenker på meg mer. Det er nå 41 år siden dette ble gjort mot meg. Jeg tenker, at de tenker, at jeg bare har blitt mer og mer ødelagt. Påvirkningen av meg mislyktes. Jeg tenker at de ikke ønsker å tenke på det. Jeg tenker at de ønsker å bry seg om andre ting, som de lykkes med å gjøre.

Det er nødvendig å avsløre disse forbryterne. De er passive. De kjemper ikke mot oss med våpen. De påvirker oss til å kjempe mot hverandre med våpen. Derfor, er dette en passiv og farlig fiende. Det er nødvendig å finne ut om dem; det er hva det er, som er farlig for dem. Disse forbryterne angriper oss ikke med vanlige våpen. De gjør noe annet; som vi må finne ut om, forstå, og gjøre noe med på en fornuftig måte.

Disse forbryterne er ikke et land eller en kjent statsmakt. De er bare noen mennesker som vi ikke vet om hva gjør.

Fordi forbryterne har skjulte mål bak hva de har påvirket oss alle til å gjøre, på forskjellige måter; er det nødvendig for oss å slutte å gjøre det disse forbryterne har påvirket oss til å gjøre. Vi må begynne å finne ut om dem, istedenfor å gjøre det de ønsker. De har lurt oss alle, det er sannheten. Deres påvirkninger er også ekstremt sterke, det er også sannheten. Når vi forstår om dem, da er det mulig for oss alle å begynne å lure dem. Samtidig, er det viktig at vi slutter å gjøre alle de uriktige tingene, som de ønsker, at vi skal gjøre. En av deres lurerier er, at de har påvirket oss til å tro, at det de har påvirket oss til å gjøre, er riktig å gjøre. Det lureriet er basert på; av vi mangler nok viten, og ikke vet, at det vi tenker vi vet, er noe feil. Forbryterne har påvirket oss alle til å gjøre feil på forskjellige måter.

Jeg tenker at det, som har hendt med meg, kan hende med alle menneskene i verden; at alle får en motreaksjon mot disse påvirkningene i seg selv. Denne motreaksjonen vil bli sterkere og sterkere, etter at den har begynt. Før vi vet noe, er denne motreaksjonen ingenting. Etter at vi vet noe, vil denne motreaksjonen bli mer og mer.

Vi er ikke fiender; vi har bare blitt ofre for det forbryterne gjør. Vi har bare blitt ofre for noe vi ikke har visst. Når forbryterne vet noe om oss, som vi ikke vet; da kan de si til hverandre, at vi er dumme. Når vi vet noe om forbryterne, som de ikke vet; da kan vi si til hverandre, at de er dumme. Det beste vil være, at alle de forskjellige menneskene i verden, finner en måte å komme i kontakt med hverandre på. Og så; at vi alle begynner å finne ut om disse forbryterne, så det blir mulig for oss å finne dem. Vi alle har bare vært ofre for deres forbrytelser, på forskjellige måter; det er noe vi alle har til felles. Det er sannheten om dette.

Forbryterne har fått oss alle til å hate hverandre, men det er ikke vårt hat, det er disse forbryternes svik mot oss alle. Den måten disse forbryterne har sveket oss alle på, gjør det mulig for oss alle å forstå at vi har gjort feil, og forandre oss, og begynne å gjøre riktig i sammen istedenfor. Det er nøyaktig hvordan dette er. Vi alle har bare en fiende, det er det vi alle må forstå. Den fienden er så ekstremt dårlig og svikefull. Det er sannheten.

Disse forbryterne tenker at vi alle vil klandre hverandre, på grunn av hva de har gjort mot oss. Det er disse forbryterne som vi alle har å klandre. Hvorfor gjør disse forbryterne det de gjør? Jeg tenker at de har forskjellige motiver. Men en ting jeg alltid ender opp med å tenke; er at de gjør det de gjør, fordi de tenker at de aldri behøver å bli stilt til ansvar for hva de har gjort.

Det er min utvetydige avgjørelse, at det er disse forbryterne, som er ansvarlige for hva de har fått andre til å gjøre. Og deres skyld er enestående og ekstremt stor.

22. mars, 2017, David H. Hegg

131. Inni et mørke

Den siste delen av påvirkningen, der jeg husker noe av hva som hendet, er noe jeg forstår at ikke var, at jeg var våken. Når jeg nå tenker på det, er det som om jeg var inni et mørke. Jeg var ikke våken. Når jeg etterpå gikk tilbake til arbeidet mitt, husket jeg ikke noe i det hele tatt, om hva som hadde hendt. Når jeg tenker på hva jeg har husket, og hva jeg ikke husker, kan overgangen være forstått som en kort periode, der jeg gradvis kan huske noe. I overgangstilstanden, kan jeg huske at det var noe, men jeg kan ikke huske hva det var. Denne overgangstilstanden var bare et øyeblikk. Jeg tenker at denne siste delen som en helhet, var en kort periode, med enda kortere sekvenser. Jeg tenker at jeg hele tiden var i en påvirket tilstand, men i denne siste delen av det, kan jeg huske at jeg hadde begynt å tenke. Men dette var ikke at jeg var våken. Når jeg våknet opp etterpå, husket jeg ikke noe.

23. mars, 2017, David H. Hegg

132. Et smell

Nå har jeg begynt å tenke på, at det var en lyd av et smell, da jeg våknet, etter at jeg hadde blitt påvirket i 1975. Etter at jeg har tenkt på dette i noe tid, begynner jeg å sammenligne det med hvordan jeg også begynte å tenke på; hvordan forbryterne kunne ha gjort disse påvirkningene mot meg i romjula 1975. Det var i teksten “94. ‐ 29., 30. og 31. desember 1975” 16. januar. Det er noe typisk med hvordan jeg har begynt å huske denne situasjonen i 1975, at jeg først begynner å tenke, at det kan være det, eller kanskje det er det, osv.

Nå har jeg et veldig uklart minne om at jeg hadde hørt et smell, da jeg våknet opp, etter at jeg hadde blitt påvirket i 1975. Jeg tenker det kan være at døren ble smelt igjen, og at jeg våknet opp etter det. Jeg husker også at jeg sa, “var det noe som smalt?” Personen bak skrivebordet sa, “kanskje du hørte at en dør ble lukket.” Dette er veldig utydelig. Men det er som om, det var noe som det, som hendte. Jeg husker at jeg ble opptatt av, at jeg måtte forte meg tilbake til arbeidet igjen. Jeg tenkte at jeg måtte ta igjen den tapte tiden. Jeg tenker at jeg arbeidet i spisepausene mine, eller i deler av spisepausene mine, etterpå. Jeg husker ikke hvor mange spisepauser det var igjen. Det er som om, at alt av dette forsvant i mitt sinn. Etterpå husket jeg bare at noen hadde spurt meg om å komme å se på noe, som hadde å gjøre med den elektriske installasjonen; og at da jeg kom til det stedet, hadde noen personer allerede ordnet det.

Hele perioden omkring da dette hendet i 1975, har nå blitt mer og mer tydelig. Nå husker jeg at jeg kjøpte notisboka, for å skrive ned telefonnummeret til firmaet jeg arbeidet i, fordi jeg skulle arbeide alene i noen dager. Jeg arbeidet som en elektrikerlærling for en kunde, derfor arbeidet jeg utenfor det firmaet jeg var ansatt i. Jeg husker også at jeg sa det til den personen, som var vår kontaktperson i det firmaet. Da sa denne personen, at jeg skulle ringe en annen person, med et spesielt nummer, han hadde linje 54. Derfor, skrev jeg ned disse numrene på toppen av notisboka. De andre numrene jeg skrev ned i notisboka, var fordi jeg allerede hadde kjøpt notisboka. Jeg kjøpte den, for å ha det viktige telefonnummeret til firmaet, som jeg var ansatt i. Vår vanlige kontaktperson i firmaet skulle ha noen fridager. Og en annen person som jeg arbeidet sammen med, skulle også ha noen fridager.

Navnet Martin Heir, er doktoren jeg hadde brukt da jeg behøvde en doktor tidligere. Han var vår familielege da jeg vokste opp. Jeg hadde skrevet det ned, for å ha det klart, om jeg trengte å ringe til en doktor. Men etter 1975, ringte jeg aldri, eller gikk, til den doktoren igjen.

Nebb (Norsk Elektrisk & Brown Boveri AS) er navnet på det firmaet jeg var ansatt i, (Nebb inst. avd. er Nebb installasjons avdeling). Avdelingen var lokalisert i nærheten av denne kunden, det var bare noen få minutter å gå.

Her er den første siden i notisboka:

24. mars, 2017, David H. Hegg

133. Mandag 29. desember 1975

Jeg har tenkt på, om det kan bli mulig for meg å finne ut hvilken dag det var, at disse påvirkningene ble gjort mot meg. Jeg har tenkt at jeg må finne noe informasjon, som kan hjelpe meg til å gjøre det, om det skal bli mulig. I dag har jeg funnet sånn informasjon.

I 1975 arbeidet jeg som en elektrikerlærling, sammen med en elektriker, i banken der jeg ble påvirket. Før jul 1975, hadde jeg arbeidet der i noe tid. Vi begynte klokka 07:00. Vi hadde to matpauser, 09:00 og 13:00, en halv time hver gang. Det var vanlig for elektrikere. Den første pausen klokka 09:00, gikk vi til en kafé kalt Promenadecaféen, lokalisert i Øvre Slottsgate 12, i Oslo i 1975. Her møtte vi andre elektrikere fra firmaet vårt, og snakket med dem når vi hadde den pausen. Den andre pausen klokka 13:00, gikk vi til et loftsrom, der vi hadde et skrivebord med en telefon, garderobeskap for klærne våre, bord og stoler.

Da jeg skulle arbeide alene, hadde jeg også tenkt at jeg skulle gå til Promenadecaféen, som vanlig. Men jeg gikk ikke en eneste gang til Promenadecaféen. Derfor ble denne påvirkningen gjort mot meg før klokka 09:00, mandag 29. desember 1975.

Da den andre elektrikeren kom tilbake, og vi snakket, spurt han om jeg hadde vært på Promenadecaféen og snakket med de andre elektrikerne. Han ble litt trist, da jeg sa, at jeg ikke hadde vært der.

Jeg har tenkt på at personen, som kom og spurte meg om å komme med ham, kom klokka 08:00. Og at påvirkningen startet klokka 08:05. Etter at jeg har tenkt på dette i en stund, er det som om det stemmer. Jeg får også et minne om at personen, som påvirket meg, sa mens han trodde jeg sov: “Vi begynte fem over åtte. Dette tok altfor lang tid. Dette ble mer enn jeg hadde planlagt for.” Det kan til og med være, at personen kom litt før 08:00, og spurte meg om å komme med ham.

Jeg tenker forbryterne ønsket å gjøre dette så tidlig som mulig. De ønsket at det skulle være så mye tid, som mulig, før jeg kom hjem til min kone den dagen. Og de ønsket at det skulle være så mye tid, som mulig, før den andre elektrikeren kom tilbake, og vi snakket igjen. Jeg begynte klokka 07:00. Det kunne være normalt at disse andre personene begynte å arbeide klokka 08:00. Klokka 08:00 hadde jeg begynt å arbeide, og var på det stedet der jeg arbeidet.

Kl. 08:00, mandag 29. desember 1975; er et tidspunkt jeg opplever at er riktig. Personen kom tidlig og spurte meg om å komme med ham, 08:00; og det var den første dagen, mandag 29. desember.

Jeg tenker at personen som påvirket meg, påvirket meg til ikke å gå til Promenadecaféen når jeg var alene.

Selvfølgelig er ikke disse klokkeslettene 100% nøyaktige.

24. mars, 2017, David H. Hegg

134. Før åtte

Nå husker jeg at personen, som kom og spurte meg om å komme med ham, kom før klokka 08:00. Jeg husker at jeg sa noe om, at han hadde begynt å arbeide tidlig den dagen. Han svarte noe om at de hadde mye å gjøre den dagen. Cirka klokka 07:50; mandag 29. desember 1975, kan være i nærheten av hva som er det riktige tidspunktet den morgenen.

Han sa det var i nærheten, og bare en kort vei å gå. Da vi var der, hadde det vært en kort vei å gå. To eller tre personer stod utenfor en dør. En av dem var slank og mørkhåret. En annen var litt lubben og gråhåret. Det er også som om det var en person til i bakgrunnen. Da jeg spurte hva problemet var, sa den mørkhårede, at de hadde ordnet det. Det var bare noe enkelt, sa han. Personen som hentet meg, sa noe som, “Åh, dere har ordnet det.”

Den mørkhårede sa at de var på jobben den dagen, bare fordi de ønsket å være der. De arbeidet ikke som vanlig, akkurat på den tiden. Han sa at personen inne på kontoret ønsket å snakke med meg. Han spurte meg om jeg ønsket å snakke med ham. Jeg ble overrasket, og svarte ja.

Personen inne på kontoret, begynte med å spørre meg noe, om jeg likte å arbeide der. Jeg svarte noe om at det var et fint sted å arbeide. Jeg sa at det var mye å lære der, at jeg var der fordi jeg skulle lære, jeg var lærling. Han svarte noe som, “Så, du er her for å lære.” Jeg svarte ja.

25. mars, 2017, David H. Hegg

135. Med en gang

Nå husker jeg at på den tiden, omkring 29. desember 1975, begynte vi å arbeide klokka 07:30. Senere, da det ble et større og frittstående byggeprosjekt, i en hel bygning, og flere andre forskjellige håndverkere arbeidet der; ble dette forandret til at vi begynte 07:00. Det var vanlig at det var sånne forskjeller for elektrikere, avhengig av hvor jobbene var. I desember 1975, arbeidet vi omkring i banken. Det var mange forandringer på grunn av ny teknologi. Alt det andre arbeidet i banken begynte etter 08:00, derfor begynte vi ikke på jobben før 07:30. Dører var ikke åpne tidligere, og andre folk hadde ikke kommet. På den tiden, kom vi til skifterommet, der vi skiftet til arbeidstøy. Etter det, måtte vi gå ned noen etasjer, gå ut på gata, inn i banken, og gjennom trappeoppganger og korridorer. Banken hadde forskjellige bygninger omkring i det området av byen.

Da jeg kom til skifterommet klokka 07:30, tenker jeg at jeg var på det stedet der jeg arbeidet cirka 07:45. Jeg tenker personen kom og spurte meg om å bli med ham sirka 07:50. Dette er at personen kom og sprute meg om å komme med ham, med en gang jeg hadde kommet til det stedet, der jeg hadde noe elektrikerarbeid, som jeg holdt på med. Jeg husker også at jeg bare hadde begynt å gjøre forberedelser for arbeidet mitt, denne morgenen, mandag 29. desember 1975.

Nå har jeg blitt sikker på at det var en tredje person, i bakgrunnen utenfor døra til kontoret, da jeg kom dit, sammen med personen som hentet meg. Det var en person inne på kontoret, en person hentet meg, og tre personer stod utenfor kontoret. Til sammen er dette fem personer. Nå tenker jeg at det kan ha vært enda flere personer, som jeg ikke så. Min tenkemåte, var at jeg ikke hadde noen tanker om, at noe farlig foregikk. Da dette var noe merkelig, begynte jeg ikke å tenke at det var noe farlig, jeg ble bare forundret.

Fremgangsmåten; var at en person kom og spurte meg om å bli med ham, til et annet sted, dit jeg ikke hadde kommet av meg selv. Jeg huser stedet der jeg arbeidet, som et rolig sted i bygningen. Jeg kan ikke huske at det var noe andre folk i nærheten. Det jeg husker, er at jeg var alene på det stedet.

26. mars, 2017, David H. Hegg

136. Noen tidspunkter

I teksten “133. Mandag 29. desember 1975,” 24. mars; skrev jeg at på jobben min i desember 1975, begynte vi å arbeide klokka 07:00, at vi hadde en pause klokka 09:00, og neste pause klokka 13:00. Nå forstår jeg at disse detaljene har vært langt bore i mitt sinn, og at de også hadde blitt forandret.

Det som er riktig, er at det var to forskjellige perioder. Den første perioden; arbeidet en anen elektriker og jeg sammen, rundt omkring i den store banken. Den andre perioden; arbeidet vi på et stort frittstående byggeprosjekt. Her var det først to av oss, men det ble flere og flere.

I den første perioden, begynt vi klokka 7:30. Den første matpausen var klokka 09:00, på en kafé kalt Promenadecaféen. Den andre matpausen var klokka 13:00, i en kantine i banken.

I den andre perioden, begynte vi klokka 07:00, og hadde begge matpausene i et loftsrom; der det var bord og stoler, skrivebord, og garderobeskap for klærne våre. Dette var i en egen bygning, eid av banken, der jeg tenker at banken leide ut til noen forskjellige forretninger. Her hadde vi også verktøyet vårt, kabler og forskjellig annet installasjonsmateriell; i kjelleren, i den første perioden.

I desember 1975, var det den første perioden. Vi arbeidet omkring i banken. Vi var bare noen korte øyeblikk i det frittstående byggeprosjektet, og koblet fra deler av det elektriske anlegget. Vi ordnet også provisorisk strøm. Ofte var en av oss nok, for disse små jobbene. Enkelte ganger av og til, måtte vi gjøre noe i sammen, på dette stedet i den første perioden. Denne bygningen ble etter hvert fullstendig ombygd.

Mandag 29. desember 1975, var jeg vant til å ha den første pausen på Promenadecaféen klokka 09:00, og den andre pausen i kantina i banken klokka 13:00. Jeg kom på jobben klokka 07:30 om morgenen. Nå har disse forskjellige rutinene blitt tydeligere for meg igjen.

Men mandag 29. desember 1975, foregikk ikke disse rutinene som vanlig, som de skulle ha gjort.

Jeg kom cirka klokka 07:30. Jeg begynte med arbeidet mitt cirka klokka 07:45. Personen kom og hentet meg cirka klokka 07:50.

Jeg hørte at personen som påvirket meg, sa: “Vi begynte fem over åtte.”

Jeg hørte også at personen bak skrivebordet, sa: “Klokka er over ni. Nå kan han ikke rekke den første pausen.” Dette har vært det samme i tankene mine, i noen dager nå.

Jeg husker også at jeg i et øyeblikk, forstod hvor jeg var. På grunn av noe de sa.

I et øyeblikk forstod jeg også hva de hadde gjort mot meg. Fordi personen som hadde påvirket meg, sa hva det var. Han sa noe om at nå kunne ikke påvirkningen fortsette.

Jeg husker også at den mørkhårede personen utenfor kontoret, da vi kom dit i begynnelsen, sa: “Vi vil bare snakke litt med deg; …vi.”

Den mørkhårede stod til høyre, en gråhåret stod til venstre, og en annen person stod i bakgrunnen. I denne sekvensen, var det den mørkhårede som snakket. Han så ut til å være glad, og var i godt humør. Det så ut som om han moret seg.

27. mars, 2017, David H. Hegg

137. Hovedbygningen

Mandag 29. desember 1975, kom jeg på jobben klokka 07:30, som vanlig på den tiden. Det var den første arbeidsdagen etter julaften, som var onsdag 24. desember. Den kvelden hadde vi vært sammen med min familie, hjemme der jeg vokste opp. Torsdag og fredag var offentlig fridager. Lørdag og søndag var alminnelige fridager. Derfor, var mandag den første arbeidsdagen etter julaften, dette året i 1975.

Normalt arbeidet jeg sammen med en annen elektriker, men disse dagene i romjula, arbeidet jeg alene. Jeg tenker at jeg også arbeidet alene fredag 2. januar. Torsdag 1. januar, var også en offentlig fridag. Først, gikk jeg gjennom et portrom og inn i en bakgård. Det var en egen bygning i bakgården. Jeg tenker at denne bygningen hadde fire etasjer, inkludert loftet; og vi brukte loftet som vårt skifterom, der vi hadde garderobeskapene våre, m.m. Denne bygningen hadde ikke heis. Det var en gammeldags bygning.

Som vanlig, gikk jeg opp til skifterommet, og tok på meg arbeidstøyet. Og etter det, gikk jeg ned og ut på gata. På den andre siden av gata, og rett rundt hjørnet, gikk jeg inn gjennom personalinngangen. De ansatte brukte denne inngangen. Det var en vakt ved denne inngangen, som visste hvem han skulle slippe inn.

Dette var hovedbygningen til banken, som hadde mange andre bygninger omkring i denne delen av byen. Det var en monumental bygning, bygd i 1925. Den hadde en dekorativ fasade i første etasje, ut mot fortauene på tre sider. Første etasje var bygd av formede steiner. De tre sidene; var siden med personalinngangen, tverrgata, og neste parallellgate. I den neste parallellgata, hadde banken sin monumentale inngang for kundene, en stor dekorativ inngang, med fire etasjer høye søyler, med en mindre dør inn i første etasje.

Denne dagen, gikk jeg inn gjennom personalinngangen som normalt. Sikkerhetsvakten kjente meg, og slapp meg inn. Denne bygningen har seks etasjer. Jeg brukte en heis.

For meg, var det viktigste å vite veien inni denne bygningen, til det stedet der jeg arbeidet. Jeg brydde meg om arbeidet mitt, og jeg brydde meg ikke om hva som var omkring meg. Det eneste jeg husker, var at kontaktpersonen vår i firmaet, sa at dette var et rom, som hadde vært ubrukt. Jeg husker også, at kontaktpersonen sa, at dette var i nærheten av administrasjonen.

Når personen kom og spurte meg om å bli med ham, sa han at det var noe, som var like i nærheten. Da vi gikk til det stedet, var det en kort vei å gå. Det var på det stedet, at disse påvirkningene ble gjort mot meg.

28. mars, 2017, David H. Hegg

138. Fire bilder

Jeg skriver ikke det viktige ordet på websiden, fordi jeg tenker at dette kan være et ord, som forbryterne søker etter på Internettet, om de søker etter noe de ønsker å finne ut om. Søkemotorer finner sånne skrevne ord, men de finner ikke det som er skrevet på bilder. Bildene er ikke ord som denne setningen. Søkemotorer finner også navn for bilder, derfor har bildene andre navn.

Tekstene på disse fire bildene er bare noen enkle tanker. I all enkelhet tenker jeg at disse tankene er riktige i mange alminnelige situasjoner. Men jeg tenker også at forbryterne har funnet ut om å bruke sin metode på forskjellige måter, og jeg tenker at noen av disse måtene kan være mer vanskelige å finne ut om.

2. april, 2017, David H. Hegg

139. Parallelle påvirkninger

I teksten “129. Til bestemte tider,” 18. mars; skrev jeg i det sjette avsnittet, at jeg hadde noen tanker om, at det er parallelle påvirkninger, to kanskje. Nå har jeg tenkt på at to sånne parallelle serier av påvirkninger, kan være at en serie av påvirkninger, skal ødelegge min opprinnelige personlighet; og en annen serie av påvirkninger, skal bygge opp en annen personlighet. Jeg tenker at det kan være; at to sånne parallelle serier av påvirkninger virker samtidig.

3. april, 2017, David H. Hegg

140. Et komplett system

Nå tenker jeg på; at alle påvirkningene, som ble gjort mot meg i 1975, er et helt system.

Jeg tenker også på; at når vi ikke vet hva forbryterne gjør, da virker tiden for dem, og imot oss. Når vi vet hva forbryterne gjør, da virker tiden for oss, og imot dem.

5. april, 2017, David H. Hegg

141. Holdepunkter

Det disse påvirkningene er, har vært umulig å begynne å huske. Først, har jeg måttet finne ut noe, og forstå. Når jeg fant ut og forstod riktig, da begynte jeg etterpå å huske litt mer. Hukommelsen kom langsomt, etter at jeg hadde forstått riktig.

For å finne ut og forstå, måtte jeg finne noen holdepunkter. Først fant jeg ut en ting, etter det fant jeg ut noen flere ting. Litt etter litt, kom jeg nærmere til å finne ut om riktig tid og sted.

Disse påvirkningene er blitt gjort på den måten, at det var umulig å først begynne å huske noe om dem. Først, måtte jeg finne ut og forstå, etter det, begynte jeg langsomt å huske litt mer riktig.

Etter at jeg har funnet ut, forstått og husket; da har den situasjonen der påvirkningene ble gjort, kommet ut av mørket i mitt sinn. Etter noe mer tid, blir denne situasjonen mer klar og tydelig for meg. Denne klare og tydelige hukommelsen, blir nå en stabil hukommelse for meg, ettersom tiden går.

6. april, 2017, David H. Hegg

142. Noen få minutter

Akkurat nå, tenker jeg på at fra teksten “93. Et glimrende eksempel”, 15. januar, 2017, og til nå; har jeg funnet ut om hvordan, hva, når, hvor og hvem. Jeg tenker, at jeg da har funnet ut om det viktigste, som det kan være mulig for meg å finne ut om. Jeg tenker at forbryterne er så sikre på, at dette er umulig, så de ikke bekymrer seg om det. Derfor tenker jeg, at nå har jeg skrevet om det viktigste, som jeg kan skrive om.

Nå har jeg tenkt på den siste delen, av hvordan påvirkningene ble gjort mot meg, om morgenen; mandag 29. desember 1975. Jeg tenker, at jeg da var i en uvanlig tilstand. Da jeg våknet opp etterpå, husket jeg ikke noe om det. Men nå, husker jeg det. Dette er som om jeg har vært i stand til å komme tilbake til denne tilstanden, i den siste delen. Det er som om jeg kan huske litt, fra innenfor i denne påvirkede tilstanden, i det rommet, der dette hendte.

Jeg tenker at disse påvirkningene er blitt ordnet etter et tidsskjema. På grunn av det, er dette det siste jeg finner ut om. Fra mars 2013, begynte jeg å forstå noe riktig om disse påvirkningene, og jeg begynte å utvikle meg selv imot påvirkningene. I løpet av disse fire årene, har jeg litt etter litt kommet nærmere til hva som hendte i 1975. Jeg tenker at det kan være, at denne siste delen av påvirkningene, var ment å hende nå; og at dette er hvorfor jeg nå har kommet i kontakt med dette i mitt sinn.

Disse påvirkningene har forårsaket en stor forandring, fra det livet mitt ellers hadde blitt. Denne forandringen, var i utvikling med å bli noe 100% annet, fra hva mitt liv opprinnelig hadde vært i utvikling med å bli. Men fra mars 2013, har jeg funnet tilbake til mitt opprinnelige liv.

Fra 1975 til 2013 er 38 år. Fra 2013 il 2017 er fire år. Jeg tenker at disse fire årene, kan ha å gjøre med den siste delen av påvirkningene.

Nå tenker jeg at jeg har skrevet om det viktigste, som jeg kan skrive om. Det er noen få ting, som jeg kan fortelle om, noen få viktige ting.

Jeg tenker; at det jeg husker fra disse påvirkningene i 1975, er noen få minutter, noen få viktige minutter.

Det jeg ikke husker fra disse påvirkningene i 1975, er også noen minutter, noen flere viktige minutter. Hva det var, er noe jeg ikke husker noe om. Jeg husker litt av hvordan det begynte, og litt av hvordan det sluttet.

Når man tenker på hva som foregår i verden i dag, er det relevant å spørre: Hvorfor påvirker forbryterne folk på den måten som de gjør? Det er noe andre kan tenke på, på samme måten som jeg kan gjøre.

9. april, 2017, David H. Hegg