www.davidhegg.org

Fredag 31. oktober 2014

Etter de tre forutgående beskjedene, tenker jeg nå også at jeg skal skrive et konsentrert og kort notat om hva som hendte angående datteren min, moren hennes, og meg, i 1986.

Fra fredag 17. januar, til søndag 19. januar 1986; var datteren min og jeg sammen hos meg, som det hadde vært vanlig for oss å være, siden jeg ble separert i 1979, og senere skilt. Moren hennes ringte på søndag, og sa at familien hennes var der, og spurte om hun kunne komme å hente datteren vår tidligere enn avtalt. Datteren vår ville ikke det. Men jeg sa at kanskje hun kunne komme tidligere hjem den dagen, om hun kunne være mer sammen med meg en annen gang; og det var hun enig i. Men hun ønsket det ikke.

Da jeg ringte til moren hennes på telefonen, mandagen etterpå, la hun bare på telefonrøret. Og det fortsatte på den måten.

12 dager etter dette, fredag 31. januar; gikk jeg dit datteren min bodde sammen med moren sin. Moren hennes og jeg snakket om hva som hadde hendt. Hun sa at familien hennes hadde vært så mange, at hun ikke hadde vært i stand til å forholde seg til hvordan de tok kontroll over det hele. Moren til datteren min ønsket å ringe til en av mine venner, som hun ikke kjente, enda jeg ikke ønsket det. Han bare ringte til politiet, og de kom og tok meg vekk, og sa at jeg ikke skulle være der. Etter det, ble dette også verre og verre.

Fredag 7. februar; hadde jeg ligget og grått hele natta, fordi jeg tenkte på at moren til datteren min bare ble mer og mer forvirret. Og både politiet og andre hadde sagt, mens de lo, at kanskje de skulle ta moren til datteren min istedenfor meg. Jeg stoler ikke på mennesker som oppfører seg sånn. Og jeg forsøkte å gjøre noe selv, fordi jeg ikke kunne stole på andre. Jeg gikk til moren til datteren min og klapset henne som man gjør med noen som er bevisstløse.

Etter det, snakket vi i mange timer. Jeg gikk også ut i omtrent 30 minutter, og kjøpte noe å spise, og kom tilbake. Så ringte doktoren min, og snakket med henne. Så kom politiet og tok meg til doktoren. Hun satt bak skrivebordet sitt og smilte.

Etter dette, mistet jeg mer og mer hukommelsen min, inntil ikke noe var igjen av den, om sommeren det året.

Jeg har aldri slått noen i hele mitt liv, ikke et eneste menneske en eneste gang. Og disse menneskene som gjorde dette mot meg; har begynt å si at jeg både har slått datteren min og moren hennes. Og det snakket har utviklet seg mer og mer, da jeg ikke kunne huske noe mer.

Det er disse menneskenes løgner, som har gjort så mye skade, ikke jeg. Jeg skadet ikke noen. Men disse personenes løgner, har skadet mer enn det er mulig å forstå.

David H. Hegg