www.davidhegg.org

Onsdag 9. oktober 2013

Etter at jeg hadde skrevet den forrige beskjeden, mandag 7. oktober; begynte jeg langsomt å knytte den beskjeden til noe annet, som også har været veldig klart og tydelig. Faktisk er dette her en av de tydeligste av hukommelsesbildene; som jeg har skrevet om andre av tidligere. Det kan også være, at denne er den tydeligste av dem alle.

Den første delen av denne hukommelsesfilmen; er at jeg ser to personer ute på den andre siden av en travel gate, der jeg deler ut aviser. Jeg arbeider ikke med aviser den gangen. Disse to unge kvinnene er omkring 18 til 20 år med brun hud; nesene deres er ikke spisse, men flate. De står og snakker med hverandre. Jeg tenker at de kommer fra et sted i Afrika jeg tilfeldigvis har sett i et norsk TV–program "Den store reisen" fra høsten omkring september 2010. (Da jeg nå ser på bilder fra det programmet, har ingen sånne neser.) Jeg blir sint på hvordan fattige mennesker i verden bringes til menneskehandel virksomheter og drives inn i et liv der andre utnytter deres vanskelige situasjon. Jeg tenker; at dere skulle ikke ha vært her, ingen her er snille og hjelper dere. De snakker så fint om hvor snille de er, når de er på TV; men ute på gata, snur de hodene sine vekk og ønsker ikke å se dere. Jeg kan ikke gjøre noe, for dette samfunnet ødelegger meg.

Dette hukommelsesbildet ovenfor, har en detalj i min hukommelse, som gjør det spesielt. Den spesielle detaljen i denne sammenheng; er at jeg senere har et svakt, men også sikkert minne, om at jeg ligger på ryggen med forskjellige personer stående omkring meg i 1976, og en av dem spør meg, om jeg ser disse to unge kvinnene, og jeg svarer ja. Personen svarer; "da vil dette virke, som det skal".

Den andre delen av denne hukommelsesfilmen; er et sted jeg var ute og leverte aviser om morgenen, tidelig i 2011. Der så jeg en mann som kom ut av en bygning; med ei kvinne ved siden av seg, som han dekket med en jakke, og holdt rundt, på en måte der han førte henne med seg. Da de hadde passert meg, snudde kvinna ansiktet mot meg, og viste et skremt ansikt. Jeg trodde at dette er noe sånne folk fra andre land holder på med. Jeg kan ikke gjøre noe med sånne ting, fordi dette samfunnet ødelegger meg.

Den tredje delen, er at politiet stoppet bilen ved siden av meg, da jeg hadde parkert min bil. To politimenn snakket til meg om at bilen min kjørte med ryggelyset på. Jeg svarte at bilen hadde vært på service, og at det kanskje er noe som har blitt tregt på grunn av at de har brukt fett på noen deler. Jeg sa også noen få ord om hva jeg har sett der, om mannen og kvinna. Og jeg sa at det er noe som foregår her, og at det kan være noe forferdelig. Politimennene snudde ansiktene sine vekk og rygget øyeblikkelig bilen raskt bakover og kjørte vekk uten et ord. Jeg var alene igjen, ute i den mørke byen om natta.

Disse hukommelsesbildene har ikke hendt. Og jeg har ikke oppført meg på denne måten. Så dette er også et eksempel på hvordan sånne hukommelsesbilder, kan gi en selv en opplevelse av å være den personen, disse forbryterne har diktert; i sånne hukommelsesbilder. Dette er noe det nærmest er umulig for meg å finne ut om, derfor kan jeg ikke være siker på at dette har hendt i 1976. Men det jeg har skrevet her, er riktig fra det som er inne i mitt sinn.

Nå vil jeg skrive veldig forkortet om resten. Den fjerde delen.

Først av alt, denne hukommelsesfilmen (dette er så mye, at jeg kaller det film istedenfor et bilde,) var noe jeg først veldig lite begynte å huske onsdag 11. mai 2011: to dager etter at det skulle ha hendt, mandag 9 mai, 2011. Dette er det samme som i tilsvarende hukommelsesfilmer om sånne ting, omkring to dager senere, er det som om det kommer tilbake i min hukommelse, og jeg tenker at dette ble glemt i min hukommelse rett etter at det hendte. Andre ting har blitt at jeg har begynt å ha sånne hukommelsesbilder en lang stund etter at det hendte, mange år etterpå. Når jeg først har begynt å tenke at jeg har husket litt, og jeg tror på det; blir det mer, og det kan være mer utrolig, men fordi jeg allerede har trodd på det første, tror jeg også på det som kommer etter det igjen, og det kan fortsette å bli mer og mer.

Vel, onsdag 11. mai 2011; to dager etter dette skulle ha hendt, mandag 9. mai 2011; begynte denne hukommelsesfilmen å bli noe jeg begynte å tenke at jeg husket. Alt jeg skriver om her, er i den hukommelsesfilmen. Når jeg skriver om dette i dag, er jeg ikke sikker på om alt av det kom etter 11. mai, men det kan sannsynlig være hvordan det er.

En av kvinnene jeg hadde sett på gata, var innenfor en dør i en av oppgangene der jeg leverer aviser. Hun gråt. Jeg spurte om hun hadde problemer. Hun sa ja, men ville ikke lage problemer for meg. Hun snakket engelsk. Bla, bla, bla. Jeg ønsket ikke å være så dårlig, at jeg ikke forsøkte å hjelpe henne, selv om det kunne være livsfarlig. Bla, bla, bla. En annen person med en farlig kniv, var utenfor. Bla, bla, bla. Jeg forstod at dette kunne være farlige narkotikasmuglere, som dreper kurerene sine. Den andre personen ute på gata, hadde blitt kontaktet av denne personen tidligere, og hadde forsvunnet. Bla, bla, bla.

Menneskehandel virksomheten hadde tatt passet hennes, vitnemålene, og førerkortet. Hennes fattige foreldre hadde kunnet være i stand til å la henne gå på en grunnskole, der hun hadde vært den flinkeste i klassen, og betale for førerkortet hennes. Og hun hadde reist vekk, fordi hun ville hjelpe landsbyen sin. Bla, bla, bla.

Hun ønsket å ringe politiet. Det er ikke noe vits i å ringe politiet, sa jeg, de vil komme for sent. Men hun fikk nødnummeret fra meg. Jeg sa at hun kunne sette på en opptaker på telefonen, om det var en. Hun satte på en opptaker, og ringte på sin telefon, men begynte ikke å snakke. Jeg tok telefonen og snakket. Jeg fant ut hvordan vi skulle komme ut av denne situasjonen, den andre farlige personen forstod at politiet allerede visste hvor vi var, og han hadde blitt redd. Bla, bla, bla. Allerede da vi var ute av døra, og på vei vekk derfra; begynte personen i telefonen å bebreide meg, men holdt opp med det igjen. Jeg begynte å snakke om at dette var noe det var viktig å finne ut mer om, personen i oppgangen var ikke en viktig en, sa jeg. Bla, bla, bla.

Så begynte Gud å snakke ut av munnen min. Personen i telefonen var en av disse forbryterne, som bruker mental kontroll; og det var viktig å stoppe dem, fordi de ville ødelegge hele verden så den dør, om de ikke blir stoppet. Derfor måte Gud gjøre noe, og nå var det mulig å gjøre noe. Bla, bla, bla. Kvinna hadde hørt om dette tidligere, og forstod hva det var. Hun ønsket å gjøre alt som Gud ønsket at hun skulle gjøre. Vi kunne ikke stole på politiet her i Norge. Bla, bla, bla. Personen i telefonen, begynte å snakke mental kontroll snakking, og hadde bare ventet på at jeg skulle ringe. Bla, bla, bla. Hun skulle løpe til den Amerikanske Ambassaden, med telefonen sin med det viktige opptaket, der disse forbryterne hadde avslørt hvem de er. Bla, bla, bla. Og der måtte de smugle henne ut av landet. Bla, bla, bla.

Da vi etter en halv time eller noe sånt, møtte en politimann på et annet sted, langt vekk fra denne farlige situasjonen; løp hun avsted, mens jeg sto og spøkte med politimannen. Det hadde blitt snakket om, at ikke noe skulle bli gjort mot personen i oppgangen, så det skulle bli mulig å finne ut mer. Bla, bla, bla.

Hvordan kunne de ha gjort dette mot meg i 1976? Jeg vet ikke hva de har gjort mot meg. Men jeg har mange ganger tenkt at de får kontroll over fundamentale funksjoner i sinnet. Jeg har tenkt mye på, at de kanskje har satt i gang deler av mitt sinn, til nesten å gjøre alt av dette; så de bare har sakt noe fundamentalt om hva det skal være.

Dette har vært som dette, og det jeg har skrevet her, er riktig om hva som er i mitt sinn.

Etter beskjeden mandag 7. oktober, og det jeg skriver om her; tenker jeg at planen kanskje har vært, at jeg skal angripe politiet på en grusom måte. Og etterpå når jeg er død, har jeg snakket litt om dette til noen andre. Og de vil finne ut at tanker, om at noen bruker mental kontroll, er veldig farlige tanker, som ingen kan ha. Ingen kan tenke på sånne ting, fordi det er så farlig. Dette er en del av deres forsvar. Og kanskje de ønsker å bruke meg til å bygge opp deres psykologiske manipulasjon, som beskytter dem fra å bli avslørt.

David H. Hegg